– Heliosentrisme

Før trodde man at det var jorda som var plassert i sentrum av universet, og at sola og de andre planetene roterte rundt jorda. Nikolaus Kopernikus regnes som mannen bak overgangen fra det geosentriske verdenssynet til det heliosentriske. Teorien hans gikk ut på at det var solen som befant seg i sentrum, mens jorden og de andre planetene roterte rundt. Nikolaus Kopernikus (1473-1543) levde under renessansen, og kom ut med teorien i 1543.

Galileo Galilei (1564-1642) fant opp verdens første kikkert. Med denne kunne han se stjerner og måner som aldri var sett av mennesker tidligere. Dette brukte han da han oppdaget kratre på månen, solflekker, Venus sine faser, ringene rundt Saturn og satellittene til Jupiter. Han viste at melkeveien består av stjerner. Observasjonene gjorde han overbevist om at det heliosentriske verdensbilde var det rette, og han støttet Kopernikus sin teori.

Johannes Kepler var den tyske renessanseastronomen som er mest kjent for å ha laget de tre prinsippene for planeters bevegelse:

1. alle planeter beveger seg rundt sola i en ellipseformet bane med sola som det ene brennpunktet

2. en linje mellom en hvilken som helst planet og sola vil sveipe over et like stort areal i et like stort tidsrom (det vil si at den enkelte planets hastighet i banen varierer)

3. kvadratet til planetenes omløpstid er proporsjonalt med planetens gjennomsnittlige avstand fra sola i tredje potens.

Teorien var altså at solen var universets sentrum og at Jorda og de andre planetene roterte rundt, og vi fikk derfor en bedre forståelse av det mystiske verdensbilde. Forskjellen mellom solsystemet og universet ble ikke funnet ut før den moderne tidsalderen. Det heliosentriske verdensbildet fjernet jorden og menneskene fra universets sentrum, og ble derfor dårlig mottatt av kriken. De tre astronomene Kopernikus, Galilei og Kepler ble derfor beskyldt for å fornekte guds forsyn.